Dag 12-16

Dag 12-16

Dag 12 – tilbake til sivilisasjon.

I dag skal vi tilbake til La Paz for å overnatte på hotellet. Det er litt rart å ikke ha en fjelltopp å klatre i dag. Været er fint lik alle andre dagene her i dalen. Nesten litt trist å forlate dette magiske stedet. Men tanken om dusj og seng gjør det mye lettere. Det er en timers gåtur før vi møter bussen som skal kjøre oss tilbake til sivilisasjonen.

Men dette skal være lett – vi er akklimatisert og lett på beina – varmt vann og myk seng er gode motivatorer og det er ingen oppover bakker lenger. På turen gikk vi gjennom en hel flokk med lamaer – jeg har lyst på en eller to eller tre – de er egentlig så flotte.

Litt avstand må en ha
Metal llama sånn skal jeg ha en vakker dag

Vi møtt også vår venn på 83 år – han var denne gangen nede i dalen med alt av produktene sine og like frisk og rask.

Han lille gamlingen var raskere enn vi alle sammen

På en merkelig måte var ikke veien fra fjellet til motorvei lenger så humpete. Å vende tilbake til byen føles merkelig – alt det fungerende kaoset og hastverket og maset føles unødvendig og stressende. Jeg føler at jeg vil tilbake til fredelig fjellside med folk som har tid og krefter å nyte livet – selv det enkle livet de lever.

Trafikken i byen er helt syk – det fungerer men det er stressende å se på – ikke snakk om å kjøre selv – heldig er jeg bare en passasjer. Men det var deilig å komme seg inn i hotellrommet og hive av seg alle støvete klærne og ligge i badekar for til huden ble til rosin.

Vi feiret tilbakevending med en kjempemåltid på en restaurant. Selv om maten på fjellet var helt fabelaktig – en gigant steik kan den ikke slå. Men for all del – Theo kokkelerte vidunderlig måltider.

Det blir tidlig kveld på oss, siden dagen starter tidlig i morgen og vi skal bestige den største utfordringen på turen – 6088 moh.

Jeg tror jeg skal bli en farmer når jeg blir stor.

Dag 13 – Huyana Potosi.

Jeg er veldig spent i dag – vi skal på fjell igjen. Ut av byens kaos. Byen er så stor at det tar timevis å komme seg ut av den. Buss sjåføren bestemte seg å ta snarvei – jeg hadde nå ikke kalt dette en vei, bare noen spor tre traktorer har laget (har ikke sett noen traktorer, så det er nok noen gærninger på 4×4 som har laget de sporene). Men det er noe hus rundt omkring – så de sporene brukes nok ofte.

Basecamp på Huyana er ikke noe leir vi er blitt vant til – det er hus med kaffe, hus med soverom og toalett. Og det er bilvei hele veien til den. Basecamp ligger på 4700 moh. Her stoppet vi bare for lunsj. Vårt mål er High camp på 5270 moh.

Halv veis opp til leir var det en liten steinhytte med en dude inn i. Her måtte vi registrere oss.
Hytten i High camp var langt i fra det jeg forestilte meg – nesten luksus i forhold til telt livet. Vi spiste middag og fikk sove noen timer.

Kokken Theo lager fest igjen i High camp

Klokken 2 på morgningen gikk alarmen min – på tide å  spise frokost og gjøre seg klar til 6 timers slit mot toppen. Det er noe deilig å gå i mørket – ingen anelse hvor langt du er kommet eller hvor langt det er igjen. Litt skummelt å klatre isveggene i mørket, men fokus til å klare er så høy at det gikk fint.

Når det lysnet – var vi en timers tid fra toppen – å møte soloppgang på 5800 moh er virkelig verdt alt det slitet. Siste utfordringen var å gå på fjellryggen – og denne fjellryggen er bare halv meter brei på de bredeste steder. for meg var det ikke snakk om å se rundt eller ned eller opp – bare rett foran skoene – hvor skal neste steget settes. Steg etter steg – plutselig var jeg kommet til toppen. Det er noe rart med toppene her i Bolivia – de er så små – så vidt plass til noen personer. Men vi tok oss en fin liten pause – jeg klaret meg fast for å ha en noenlunde normal følelse å sitte på 6088 meter over havet, med hundre meter fritt fall om jeg skulle skli.

Å nå denne toppen har vært svært tilfredsstillende – begge fysisk og mentalt – vi er nok klar for flere og mer krevende eventyrer. Vi er i beste formen – turen som skulle ta 6 timer opp – var over på 7,5 timer opp og ned. Jeg kunne ikke tro på klokken min – jeg måtte få det bekreftet fra andre. Og å bli nevnt av guidende den beste gruppen – gir en skikkelig boost.

Langt over skyene

Dag 14 – buss

På morgningen ble vi stappet inn i den minste bilen i verden sammen med alt av vår bagasje. Det er overraskende at taxi sjåføren var i stand til å se ut av noen av de vinduene – det var ihvertfall ikke plass å bevege seg  – i stilling du ble stappet inn i bilen – den stillingen satt du i.
Heldig var turen kort – og vi skviset seg ut av den bitte lille bilen.

Dagen før hadde vi fått bussbilletter. Vi hadde ingen anelse hvilken buss eller hvilke typer billetter de var. Så jeg tenkte at den beste er vel å spørre i skranken om de der gode seter eller om vi bør oppgradere – 10 timer i trang buss sete høres ikke noe koselig ut.

Damen i skranken kunne ikke ett ord engelsk og min spansk er ikke noe bedre. Hun ringte til noen og bare sa til meg at jeg må vente noen øyeblikk. Så kom det løpende en ny dame – hun snakket no flere ord på engelsk og etter mye om og men spurte hun 60 Bolivianos per person for noe jeg trodde var oppgradering. Hun tok bussbillettene våre og stakk. Vi sto der som 2 tullinger og hadde ingen anelse hva det som skjer. Etter 5 minutter begynte jeg å bli nervøs – drit i oppgraderingen – jeg er ikke sikker at vi lenger har noe bussbillett. Endelig kom damen løpende tilbake. Med nye bussbilletter. Det var ingenting som tydet på at de er noe bedre eller dårligere enn de forrige. Men jeg ville ikke at hun skal løpe av gårde med billettene mine en gang til – så vi ventet på bussen.

Jo mer tid gikk, jo mer ble jeg bekymret at hva om jeg har nedgradert setene istedenfor – at vi har fått plass i alpakka seksjon. Så kom den første damen til oss – og spurte om billettene våre – tror du at hun stakk av gårde med billettene våre hun også? Jup – 5 minutter etter kom hun tilbake med de og så var setene våre endret en gang til. Helvete – nå er vi sikkert i kylling seksjon – alpakkaer er nå koselige dyr – med kyllinger blir bare mye mas.

Endelig kom vi oss på bussen – var der alpakka seksjon? Nei, og ingen kylling seksjon heller. Alle setene var make!!! Ka pokker betalte jeg 60 Bolivianos ekstra for? Ja-ja ihvertfall var setene helt nydelige – nesten sammenligne med første klasse på en langdistanse fly (de gikk nesten hele veien loddrett og de var så breie at til og med litt over gjennomsnittlig amerikaner kunne sitte i de behagelig).

Etter noen timer kjøring stoppet bussen og vi ble kastet ut – vi måtte ta med passet og stå i kø for å få en stempel at vi forlater Bolivia. Ingen spørsmål ble spurt og med en fin stempel i passet forlat vi grense bygningen. Så måtte vi over broen og grensen til andre siden for å få en ny stempel i passet at nå er vi kommet inn i Peru. For 5 minutter var i ingenmannsland. Det er ikke store forskjeller mellom Bolivia og Peru – i Peru finnes det bøttevise med tuk-tuk’er, som vi ikke så i Bolivia.

Når vi etter 12,5 timer krøp ut av bussen i Cusco, trodde jeg at vi må finne en taxi for å komme til hotellet, men vi hadde hyggelig overraskelse på busstasjon – det sto en dude med mitt navn på lappen og ventet på oss. Tydelig er det matriarkatet gjeldene her i landet – det liker jeg 🙂
Hotellet vårt er noe mindre enn det vi hadde i La Paz, rommet har så vidt plass til to seng og bagasjen vår tar ca 30% av rommets gulvplass. Vi har ingen vinduer ut (en til trappegangen). Men sengene er kjempegode. Endelig kan sove så lenge vi vil. I morgen skjer det ingenting før på ettermiddagen.

Dag 15 – Cusco

Endelig en lang morning i sengen. Det føles så godt å virkelig ligge og dra seg. Selv om hotellet er liten og veggene mot gangen er noe av de tynneste laget – er det virkelig godt å ikke haste noe sted.

Hoppet over frokost og dro ut for å utforske byen og fange litt lunsj. Når vi nærmet oss til sentrum – hørte vi noe musikk og greier. Jo nærmere kom vi, jo mer folk var der. Plutselig fant vi oss i midten av parade.

Alt det for oss?

Det var så mye forskjellig der at det var ikke noe sjanse å gjette hva dette gjelder – et var militære, det var inka kostymer, det var folk kledd som bakere. En dame stakk en nål med fargerik flagg i brystet på oss. (Hun krevde nå også donasjon for denne nålen).

Turister blir nok ikke arrestert ?

Det var litt av en spetakkel. På en av vinduene så vi skiltet: Gratulerer med selvstendighet Peru, så vi tenkte at det er 17.mai Peru stil. Med stor omvei og mye gøy å se på veien kom vi oss endelig til en liten utested og fikk i oss noe mat (og obligatoriske øl). Cusco er en liten, veldig turistorientert by. Den har ganske mye sjarm. Det er selvfølgelig mange gate selgere og i mengden og lengden blir det ett lite irritasjon moment – når du sier nei til samme duden flere ganger. Men for å være helt ærlig – så er det mye fint de selger – kunst og klær og småting. Regner med det er en marked i byen hvor en kan kjøpe alt uten å bli plaget så mye.

Etter lunsjen hadde vi en guidet tur i byen. Jeg trodde at dette gjelder å tusle rundt på gatene og høre på historien. Vi fikk omvisning i 2 av sentrums største severdigheter: en katedral og en av gamle hoved inka templer. Dessverre var tempelet ombygd til en del av katolske kirken, hvor de brukte inka konstruksjon som fundament. Nå er den privat eid og dermed åpen for publikum.
Så ble vi stappet inn i en buss (igjen – alt her foregår med busser) og vi ble kjørt til ruinene til en festning. SexyWoman. Det er nå ikke helt sånn det skrives men når de uttaler det – så høres det absolutt sånn ut. Det er utrolig fascinerende å se gamle inka konstruksjoner og det måte viktige bygninger ble bygd. Vanlige hus ble bygd på enkel måte – småfolk trengte ikke å vente 10 år på huset sitt (heldig sier jeg).

Cusco 😉

Guiden fortalte oss at inkaene ikke brukte slaver: de bare brainwashet folkene istedenfor – de fikk valg å være med på inka kulturen, om de ikke ville, så ble folkene sendt langt i huttaheitistan å leve blant inkaene og etterhvert ble de nå nødt til å godkjenne skjebnen sin. Men hun var så stolt over at det ikke er slaveri – så…

Neste severdighet var en ruin av en mumifiseringsfabrikk. Det besto av en kammer hvor om du er viktig nok som for eksempel konge ble mumifisert (dette måtte gjøres fort – på 4 timer alt fra innsiden ut og balsamert, siden det var viktig at dauingen blir liggende i fosterstillingen). Så ble den forlatt der å tørke for 4 måneder – som du lager tørrfisk (kan du forestille deg). Bygningen rundt det kammeret var bygd på den måten at det var god lufting – som du kan tro er nødvendig for god tørk.

Når vi kom ut av det vidunderlige kammeret fortalte guiden vår om inka menneskeoffring. Inkaene var snille med ofrene – en liten jente eller gutt – ble godt tatt vare på et helt år etter å blitt utvalgt og så tatt opp på det høyeste fjellet (med isbre), gitt alkohol eller noe stoff, så at de ble full og sovnet og dermed forlatt.
Siste stoppet var en ruinen for en stoppested for inkatrail som gikk helt til Ecuador. så det var et lite hus med litt vann og mat til de budbringere som løp mellom inkabyene.

Dagen var lærerik.

Om du noensinne havner i Cusco og det finnes der en restaurant La Osteria – anbefaler å ta turen innom – maten der er utsøkt!

Dag 16 – Matchu Picchu

Alarmen kl 04:30 føles helt normalt for meg. Klokken halv 6 ventet det en bil på oss for å kjøre til tog stasjon. Vi trodde at det er nå litt rart å ha bil for å kjøre 5 minutter (begge tog stasjonene i byen er i gå avstand fra hotellet), så vi ble jo litt overrasket at plutselig var vi ut av byen. Tydeligvis toget til en av seven wonders of the word går fra en annen by enn Cusco – Ollantaytambo. Så 2 timer med bil, 1,5 timer med tog finner jeg meg i rareste byen jeg har noensinne besøkt før. Aguas Calientes er smal, på to sider av en elv, uten vei til, omringet av fjell. Denne er vanskelig å beskrive – den må oppleves.

Elv rett gjennom byen

Fra byen går det konstant flyt av busser opp til den bortgjemte sommerstedet til inka kongen og adelen. Bussene kjører en utrolig smal og svingete vei oppover rett på fjellkanten. Jeg var nå glad å ikke sitte ved vinduet – det var brattere enn de fjellsidene vi klatret i Bolivia.
Hele opplegget er veldig organisert og gjennomtenkt. Det er bare en viss antall turister som blir sluppet inn til Matchu Picchu per dag. Vi hadde med oss en ny guide. Stedet er helt utrolig – den var helt selvgående (måtte ha noen arbeidere selvfølgelig) i gamle dager og alt de trengte var lokal dyrket eller hentet fra fjellet.

Turist

En kan jo prøve å beskrive noe som er stemplet som en v verdens syvende underverk, men mine ord strekker ikke til. Og de utilgjengelige fjellene rundt!
Reisen avsluttes i toget tilbake til Cusco, i morgen er vi på vei hjem igjen. En lang lang lang lang lang (over 30 timer) tur hjem.

Vi ses plutselig!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *