Dag 11 – 172 km

Dag 11 – 172 km

Dag 11 – på vei til Hellvete 172km
Vi sto opp kjempe tidlig og pakket alt raskt sammen og begynte veien mot Bjordalsbua.
Jo lenger vi kom jo mer stein røys møtt vi på. Etterhvert var det ingenting annet en stein. Farten gikk ned, men vi var fremdeles optimistiske siden det var ennå tidlig.
Sakte men sikkert gikk kilometerene. Plutselig så vi en liten hytte midt i stein. Vi lurte på hvem som bygger seg en hytte midt i så utilgjengelig sted. Stien vår fortsatte seg mot hytten. Jeg var sikker på at vi var flere kilometer fra Bjordalsbua. Men for vær overraskelse og lettelse så var vi kommet fram. Time før først beregnet. Det var til og med to unge damer i hytten, så jeg stemplet alle manglende hyttene og vi spiste lunsj. Jeg hørte med de jentene om de er kjent med område og om det er noe håp å finne en teltplass i den tidsrammen vi hadde til rådighet. En av de jentene hadde tatt den ruten før og mente at det ser ikke så bra ut og at vi må gjennom Hellvete før terrenget egner seg for telt. Det var bare Stein å vente de neste timene.
Men vi hadde ikke noe valg siden det var ingen sted å sette opp telt ved hytten.
Etter par timer sjanglende på steinur møtt vi et par som var på vei mot Bjordalsbua. Vi spurte om det kommer noe egnet sted på stien å sette opp telt. De mente at vi sånn ca 3 timer unna hvor det blir noe lettere terreng. Vi så på klokken og dette lovet ikke så godt, men når du ikke har valg så bare fortsetter du.
Etter en times gange tok i pause og plutselig oppdaget vi ikke så langt fra stien en mosete flekk – akkurat plass for telt og akkurat flat nok å ikke rulle nedover.
Avgjørelse ble tatt å slå camp.
Vi satt opp telt i rekordfart, bakken var god og hard for plugger. Underlagene ble blåst opp og vi kom seg inn. Vi hørte første dryppene på teltet. Jeg kødder ikke når jeg sier at 2 minutter etterpå kom det uvær jeg har aldri opplevd før. Det lynte, det tordnet og det regnet. Det hørtes ut at lynet slo inn rett ved siden av og at torden var rett ovenfor. Regnet var så kraftig at vi kunne ikke snakke. Cantona krøp seg opp på fanget til mannen min – det bråkte så heftig, og han hadde akkurat noen dager før stat rett ved siden av helikopter uten å bry seg særlig om den.
En time etterpå avtok regnet seg – og jeg mener at det ble såpass mindre at vi kunne snakke igjen. Og då kunne vi ikke snakke om noe annet: fy søren hvilken timing det var. At vi fant en plass, at vi bestemte å slå opp telt.
Nå ligger vi her – på vei til Hellvete, med det helvete ute.
Vær glad i vannfaste hus.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *